Angående fluers intelligens

Jeg satt forleden og irriterte meg over en innpåsliten flue. Jeg prøvde å spise maten min, flua også. Etterhvert lå det mer og mer kraft og sinne i slagene mine. Dog forgjeves. Videre så jeg flua prøve å borre seg inn i taklampa og siden gjennom ruta i vinduet. Dette var også forgjeves.

Hvorfor må du være så dum? tenkte jeg. Hvorfor kan ikke fluene være smartere? Da skulle de vært redde for mennesker og holdt seg unna! De skulle flyktet bare ved synet av oss, i alle fall meg. Myggen og vepsene også, helst.

Jeg var fornøyd med min konklusjon om at innsektene burde vært smartere og begynte å tenke på dette som en sannhet og noe jeg skulle ønske kunne bli. Jeg gjør dette ubevisst noen ganger i den tro at det faktisk skulle forandre noe. Som jeg for eksempel også gjør med det at jeg skulle ønske jeg kunne bli omnisiens, men det er en annen sak.

Litt senere på dagen gikk det opp for meg at jeg hadde tatt feil. My conclusion was flawed. Jeg hadde nemlig ikke tatt hensyn til fluas interesser. Fra mitt ståsted skulle en intelligent flue flykte bort fra mennesker, men jeg innså at jeg tok feil.

Intelligente fluer hadde angrepet øynene. På mennesker og dyr. De hadde styrtet inn i øyeeplet når en minst ventet det. Gjerne når en er i bevegelse, som jogging eller sykling. Målet hadde vært å blinde de for dem mye større skapningne slik at de falt ned stup og skråninger og døde. Dermed kunne de fråtset i likene og lagt sine larveegg og fått tusenvis av avkom. Det hadde vært et flueparadis, hvor middelklassen ville slappet av ved sine private basseng av stinkende likvæske.

Nåvel. I alle tilfelle innså jeg hvor feil jeg hadde tatt angående fluers intelligens. Om det ikke ble funnet noen universell sannhet denne gangen, har jeg i alle fall blitt ørlitegranne mindre irritert på fluer. Bitte lite. Jeg er også glad for at de er så dumme som de er. Naturen var grei som den var denne gangen også.